Hva er idealet? Hva er målet? «Premium performance in the second division»?
På morgenen onsdag 18.4 var vi flere hundre interesserte interessenter samlet i et nordnorsk fiskegjell mellom Operaen og Vippetangen.
Spent lyttet vi til professor Greg Clark som med britisk veltalenhet presenterte rapporten Oslo: State of the city 2017, produsert av The Business of Cities Group på oppdrag for Oslo Business Region.
Like før ham hadde byråd Lippestad litt underlig, gitt denne settingen, understreket at by og land ikke er noen motsetning. Norge er avhengig av et sterkt Oslo og omvendt. For øvrig skal Oslo være en smart city.
Jeg er født i Oslo og har bodd her i praktisk talt hele mitt liv. Jeg har vært bystyremedlem og den gang medlem i byutviklingskomiteen, dessuten anser jeg meg selv som en Oslo-patriot, men har gått glipp av at merkevaren Oslo sine verdier er «pioneering, enriching, real» med et tilhørende posisjoneringsutsagn som sier «young pioneering city».
Jeg aner ikke hvor det kommer fra, men kunne være stolt av noe i den stilen. Derimot stusser jeg over virkemidlene og jeg skjønner ikke helt hva som skjer når professor Clark sammenligner Oslo med Bogota i Colombia og Austin i Texas.
Som alle andre lytter jeg derimot konsentrert.
Skal vi tro The Oslo Brand Toolbox er The Oslo Brand Filter primært myntet på utlendinger
Likevel vandrer tankene, for hva betyr posisjonen til Oslo når vi får høre at de som kommuniserer byen satser stort på å fronte konferansen Nor Shipping 2017? Er shipping det vi mener med «young pioneering»?
Eller hva med de utallige aktivitetene med «peace» som en del av arrangementets overskrift? «Fredsbyen Oslo» er hovedfokus, men skal det bygge verdiene «pioneering, enriching, real»? Eller er verdiene bare til pynt? Ofte er de jo det.
Tilbake til State of the City (første gang utgitt i 2014). Ingen snau tittel tenker jeg. «State of the City». Statistikken og analysene er både interessante og sanne, de presenteres underholdende, er lekkert innbundet og viser at det finnes forskjeller i verden. Men er de relevante? Er de nyttige? Er de anvendelige?
Vi vet at begreper som place branding og stedsidentitet endelig har fått sin rettmessige plass i strategisk markedstenking og spesialistene med rapporter har ankommet scenen for lenge siden.
I denne rapporten vises tall hvor en rekke byer verden over rangeres på kriterier der alle urbane områder ønsker å stå sterkt; modernitet, utvikling og tiltrekningskraft på avkastningsorientert kapital. Nettopp.
Dermed blir dette i sannhet et analyseprodukt man kan reise verden rundt å presentere… og skape aha-opplevelser både her og der. Men veldig Oslo-tilpasset føler jeg ikke at det er? For hvor ble det av «pioneering, enriching, real»?
Hva er det som vises når det gjelder State of the City? Jo først og fremst påpekes det at Oslo er i andre divisjon selv om professor Clark skisserer byen som ledende i andre divisjon.
Til stor latter og fornøyelse for oss i fiskegjellet på bryggekanten, for Clark formulerer det så elegant og humoristisk: «Premium performance in the second division». Mens byene Stockholm, København, Amsterdam og Helsinki er der oppe i champions league. Men blås i det! Dette er tross alt ikke et snevert nordisk mesterskap, dette er VM – i andre divisjon.
Det tar ikke lang tid før professor Clark kan vise oss tabeller der Oslo gjør det bedre. Fortsatt i andre divisjon? Blant mellom-store byer på verdensbasis er Oslo på sjetteplass for startup investeringer. Slått av Dublin, Austin, Zurich og København. Javel?
Hva betyr det egentlig? Burde vi hatt mer slike investeringer? Burde pengeplasseringene kastet mer av seg? Hvilke sammenhenger er det som oppstår og hva dyttes av hvilke drivkrefter? Jeg aner ikke og det berøres heller ikke.
Så kommer endelig en plansje der Oslo er helt opp i hjørnet av et diagram, midt på det vi antar er et ideal, for her ser vi balansen mellom å både ha bærekraft sosialt og bærekraft miljømessig – her er vi best i verden. Mye tyder på det.
Mens Stockholm stakkar ikke er så god på sosial bærekraft og Boston ikke er så god på miljømessig bærekraft. Ha! Boston og Stockholm, de er fullstendig ute av balanse og langt borte fra den ideal-linjen der Oslo ligger. Så vet vi det…, men aner ikke hva det betyr. Ikke det heller.
Så vises plutselig et bilde fra et nordisk mesterskap likevel, et radardiagram.
For til tross for at verden er liten og det opplagt er viktig å slå Austin eller Bogota, må vi gjennom en direkte sammenligning med Stockholm, Helsinki og København.
Naturlig nok kommer Oslo godt ut når det gjelder velstand og merkelig nok på “cosmopolitanism”, mens vi er helt i bånn når det gjelder estetisk appell og innen kunst og kultur er København overlegen alle oss andre. Javel ja. Fillern.
Men hvorfor er det fillern? Hvordan burde det vært? Hvordan burde Oslo gjort det og hvorfor? Ikke godt å si.
Jeg har ikke vanligvis tungt for det analytiske og jeg har jobbet med merkevarer, strategier og ulike undersøkelser på nasjonalt og internasjonalt nivå i flere tiår…men jeg skjønner ikke hva det refereres til i alle sammenligningene under State of the City 2017.
Når identitetene sammenlignes og all informasjonen legges i samme diagrammer kan vi jo se hvor forskjellig det er! Joda, det er forskjeller og Oslo er både høyt og lavt. London er opplagt mer spennende enn Oslo. Mye mer.
Men neida. Pr capita har Oslo tiltrukket seg mer internasjonale investeringer enn andre byer. Pr capita? Noen har antakelig blitt steinrike på å selge eiendom, men det måles pr capita? Hæ?
La meg likevel akseptere at det er et poeng å måle det. Det jeg fortsatt lurer på: Hva er målet for investeringer pr capita? Hva ønsker vi å oppnå, hvorfor og hva medfører det? Når er vi på track eller fornøyd? Eller holder det å slå Bogota og Austin?
Alt det positive om Oslo, som er i andre divisjon, kommer til tross for at Oslo knyttes til et kaldt klima, er utenfor EU, har høye priser og strenge reguleringer for butikkers åpningstider.
De fire konkrete momentene presenteres som et problem for Oslo – til tross for at det er lite noen av oss kan gjøre med noe av det.
Før i tida vedtok jo kommunestyrer atomfrie soner, så de ikke ble bombet i tilfelle atomkrig. Kanskje Oslo skal vedta lokalt varmere klima, urbant EU-medlemskap, sette ned prisene og holde åpent døgnet rundt? Nei, dette er merkelige problemer å adressere og da blir responsen som min; tøys avler tøys.
Hva får man ut av svarene i State of the City? Joda, «ting» ser bedre ut, medisinen Oslo tar virker litt, sier Clark, men hvorfor virker den og hva virker den egentlig på? For å være positiv sier professor Clark også at de som foreskrev medisinen har gjort en bra jobb og keep up the good work. I salen er det selvsagt noen som klapper av lettelse.
Jo, en konklusjon løftes opp som helt klar: Vi skal skjerpe oss slik at vi kan være fredshovedstaden i verden. Vi har tross alt Nobelprisen blir det nevnt og personlig vil jeg legge til at vi også har Erik Solheim og Kjell Magne Bondevik.
Men professor Clark minnet oss om at det finnes andre byer som har sine fredsposisjoner på gang. Hva? Vår posisjon – er den truet?
Ironisk nok er fredsposisjonen truet av aggressivt markedsarbeid. De andre byene skilter med Dalai Lama-priser, FN sitt hovedkontor, Nelson Mandela-priser og lignende. Professoren advarer Oslo. Det kan hende vi ikke klarer å være kaptein på fredslaget lenger, hvis vi ikke snakker mer om fred og gjør mye mer.
Heller ikke lokaliseringen av Nobelprisen er hugget i stein nevner han og noen nikker. De har også hørt om Stockholm og akademian sin rasling med de sablene, fredssablene selvsagt.
Derimot nevnte eller diskuterte ingen hvilken verdi det har å være fredsbyen og hvilken implikasjon det ville få på neste måling om Oslo sin ranking som young pioneering eller når det gjelder start-up-investeringer, innovasjonsforventninger eller attraktivitet som by å studere i?
Er fredsbyen en smart city Lippestad? Eller er svaret det vanlige; det er ingen motsetninger her? Nei, det er sant, det er mange ting som ikke bygger på hverandre, men likevel ikke er motsetninger.
Hva er da mitt poeng? Ønsker jeg bare å tøyse med dette? Nei, men kostbare undersøkelser som samler flere hundre mennesker som i alvor lytter må finne seg i å bli avkrevet en relevans. Eller så må bestillerne av den stå opp og snakke om hva konsekvensene er.
Når Oslo (hvem er Oslo forresten?) ikke bare snakker om «smart» og «young pioneering», men også sier at vi skal være «the worlds favourite compact city» lurer jeg på hvorfor vi får svarene rapporten presenterer. Hvorfor har vi stilt de spørsmålene?
La oss et øyeblikk tro at markedet der ute, turister, investorer og studenter sorterer sin verden i compact cities. Hvorfor sammenligner ikke undersøkelsen verdens compact cities (moderne byutvikling)? Eller byer som også er i løypa for å være pioneering, enriching and real? Og hva betyr det?
Hva er poengene? Hvor vil man med stedsidentiteten til Oslo og hvorfor? Selvsagt skjønner jeg at Oslotech og andre startup miljøer ønsker å posisjonere seg mot investorer og grundere, men de er tross alt bare biter av Oslo.
At eiendomsbransjen vil tiltrekke seg kapital er også en del av et marked. Men i Status of the City blandes investorer, turister, talenter og innflyttere inn i en eneste stor umulighet.
Statusrapporten burde verken glede eller skremme. Den er en status på utvalgte kriterier, men tar ikke utgangspunkt i hvordan vi kan spisse oss som by eller spisse subkulturene og markedene i byen, hvordan vi kan rendyrke våre ekstreme kvaliteter slik at det tiltrekker noen der ute.
Rapporten handler om effekter vi ikke ser ut til å ha forklaringene på, ikke annet enn at vi pr dags dato ser ut til å være et lønnsomt sted for investeringer i eiendom. Dermed blir dette mest underholdning.
Til slutt, og det er det ikke Clark som snakker om, og det tar ikke tak i undersøkelsen som sådan, kommer det evige gnålet om å gjøre Oslo mer urban, særlig i turisters øyne. Det er også en merkelig sak. Hvorfor skal vi bli likere andre byer?
Hvorfor skal verden bli likere? Oslo vs Amsterdam? Borteseier. Oslo vs Stockholm? Borteseier. Og så videre. Oslo vs Reykjavik? Jippi! Vi er mer urbane enn sagaøyas hovedstad. På en måte. Men da reiser jo turistene heller til Reykjavik. De kommer jo fra steder som slår oss ned i støvlene med urbanitet uansett?
Fint at Oslo har ambisjon om å flytte byen fra å være et kulturelt u-land, men hvor mye kultur og kunst ligger i begrepet “å urbanisere” og hvor mye Hermes-butikker, kaffebarer eller butikkpaleer ligger i det?
Neida, man skal ikke kimse av at de dyre butikkene i nærheten av Egertorget lever godt på eksklusive, kinesiske turister. Men er det «young pioneering»? Er det «pioneering, enriching, real»? Er det worlds leading compact city?
Sorry. Jeg glemte meg. Det er selvsagt ingen motsetninger her heller
