Vi nordmenn skal på tur. Uansett hva vi gjør, skal vi på tur. Ut på tur, aldri sur. Når vi er inne skal vi en tur ut. Når vi er ute skal vi en tur inn.
Om morgenen er det først en tur på do, så gjerne en tur i postkassa, og mange tar en morgentur, gjerne jogge- eller løpetur. Og etter å ha vært en tur på kjøkkenet og på badet, en gang eller to, er det en tur på jobb.
For noen innebærer det en busstur, for andre en biltur, noen tar det som en spasertur, og noen rusler – det er da ikke en rusletur eller fottur.
Etter jobb er det gjerne handletur. Med mindre du har vært på harrytur, og sitter i karantene helt uten mulighet til tur i det hele tatt. Nedtur.
Om kvelden er det kveldstur, eller hva med en tur på kino? Det er dit vi pleide å dra på tur for å se på film sammen med fremmede. Som nettopp i disse dager gjør sin retur.
– Eller du er hjemme og planlegger klassetur, korpstur, russetur, firmatur, helgetur, hyttetur, fjelltur, fottur, fisketur, guttetur, sopptur, heisatur, ridetur, biltur, padletur, telttur, seiltur, skogstur, topptur. En eller annen tur må man jo på selv om man kan se langt etter en sydentur.
Noen avslutter dagen med en tur ut med bikkja eller søpla. Og etter en lang dag er det godt å legge seg å sove, som på flere måter er en drømmetur, forhåpentlig bare avbrutt av en av de mange turene på do.
Så er det opp igjen og ut på tur. Alltid spennende om det blir opptur eller nedtur. Eller bomtur – som vel handler mer om uflaks enn dårlig planlegging.
Et godt navn har alltid en god historie. Navn som ikke betyr noe, eller har en historie, er bare tullenavn uten påvirkningskraft. Dette gjelder merke- og virksomhetsnavn. Og land.
– I artikkelen Merkenavn, ordkrymping og forkortet tenkeevne har jeg skrevet om verdens verste navn.
Seilingsleden fra Karmøy og nordover ble omtalt som Norðrvegr, veien mot nord, noe som kan tyde på at det opprinnelig var et geografisk navn på samme måte som uttrykkene vestrvegr, austrvegr, suðrvegr. Denne betydningen lever videre i det engelske, tyske og franske navnet på landet vårt: Norway, Norwegen, Norvège.
Runolog og professor i nordisk språkvitenskap Michael Schulte ved Universitetet i Agder har trukket i tvil teorien om at Norge betyr «veien mot nord». Ifølge Schulte kommer landsnavnet av det nynorske intetkjønnsordet «nor» som betyr smal/trang – og viser da til «veien langs de smale/trange fjorder og sund».
Min analyse er at det er navnets opprinnelse som er forklaringen på vår turkultur. Folkesjela. Enten navnet betyr veien mot nord eller veien langs smale fjorder har vi altså alltid bodd langs veien, og har derfor relativt omstreifende livsform og tenkemåte. Vi tenker at vi tar en tur både oppover og nedover veien. Vi tar til og med en tur over veien. Og bort i veien. – Og opp i bakken.
– Og vi tror stolt vi er medlemmer av Turistforeningen, selv om vi aldri har vært det (Undersøkelser viser at mer enn 700 000 nordmenn tror de er medlemmer, mens faktisk medlemstall er 250 000).
Turene er altså både korte og lange i tid og rom, og strekker seg fra svipptur til langtur, via prøvetur og rundtur - eller om det er tur-retur. Men vi kan også føle oss skikkelig på tur, som for eksempel når vi er på bærtur. Eller på den litt tyngre turen ned i kjelleren.
I år ble det for første gang begrenset med påsketur. Det var alle enige om var nedtur.
- Selv er jeg ikke spesielt glad i å gå på tur, med mindre det er snakk om en tur til byen, som altså ikke er det samme som en skikkelig bytur, som nå er mulig for første gang på lenge. Opptur!
Er du født og oppvokst langs veien har du ikke annet valg enn å ture både hit og dit. Så håper vi tiden i isolasjon ikke har gjort oss alle helt tura.
Vi ses på tur!
